En forent verden

Klimaendringene berører hele verden, derfor trengs det et sterkt internasjonalt samarbeid for og finne realistiske og effektive løsninger.  I 1980 årene startet de internasjonale forhandlingene for å begrense klimagassutslippene. De to største og ikke minst viktigste internasjonale avtalene er Klimakonvensjonen og Koyotoavtalen. Målet er og bekjempe de menneskeskapte klimaendringene.   

FNs rammekonvensjon om klimaendring 

(United Nations Framework Convention on Climate Change, forkortet UNFCCC) 

FNs rammekonvensjon om klimaendring, kalles ofte for klimakonvensjonen. Den ble undertegnet av statsledere fra hele verden, under et stort miljøtoppmøte i Rio de Janeiro i 1992. De satte som mål å stabilisere drivhusgassene i atmosfæren til et nivå som ikke vil føre til farlige klimaendringer. Dette fastslo de at måtte skje i en tidsramme hvor økosystemer vil kunne ha muligheten til tilpasse seg klimaendringene på en naturlig måte. Tiltakene må sørge for at matvareproduksjonen er stabil og gjøre det mulig med en bærekraftig økonomisk utvikling.  Klimakonvensjonen er i dag skrevet under og godkjent av så godt som alle landene som er medlem av FN. 

Klimakonvensjonen fastslår at det er de rike landene som har størst ansvar for de klimaendringene vi hittil har sett, mens det er u- landene som får svi for dem. Klimakonvensjonen har derfor bestemt at industrilandene må gå foran og kutte sine utslipp av klimagasser først. I klimakonvensjonen i dag er ikke u-landene forpliktet til å redusere sine utslipp. Industriland og NIC-land (land med overgangsøkonomier), er pålagt og utarbeide handlingsplaner for og redusere utsipp av klimagasser. Samtidig som de må beskytte, utvikle og bevare skog og hav, som kan ta opp klimagasser fra atmosfæren. Klimakonvensjonen ønsker at industrilandene skal hjelpe utviklingslandene så de bedre kan stå imot effektene av klimaendring. 

Landene skal også støtte et internasjonalt økonomisk system som vil føre til bærekraftig økonomisk vekst og utvikling i alle land, spesielt i utviklingsland. Dette vil gjøre dem bedre i stand til å løse problemer som forårsakes av klimaendringer.

 ”Klimakonvensjonen har også krav om at industrilandene skal:

• Stille penger og teknologisk bistand til rådighet for å hjelpe utviklingslandene med å kontrollere utslippene av drivhusgasser.
• Hjelpe de landene som er spesielt sårbare overfor de skadelige virkningene av klimaendringer med å klare omkostningene ved en tilpasning.
• Framskaffe miljøriktig teknologi og kunnskap i tillegg til å støtte utviklingen av teknologi i utviklingslandene. ”

 ”Alle land skal:

• Skaffe informasjon om hvor mye drivhusgass de slipper ut og hvor mye CO₂ som bindes i deres hav og skoger.
• Ta vare på deponier for drivhusgasser (som hav og skog).
• Samarbeide om planlegging mot klimaendringers virkninger på kystsoner, vannressurser og landbruk.
• Samarbeide om beskyttelse av områder truet av oversvømmelse eller tørke, spesielt i Afrika.
• Informere offentligheten om klimaendringer og mulige virkninger.”

Kyotoavtalen

I 1997 hadde Klimakonvensjonen en konferanse i Kyoto I Japan. Målet med konferansen var at det skulle bli enighet om en avtale, som forpliktet den industrialiserte delen av verden til å begrense sine utslipp. Det ble vedtatt en avtale som innholt tallfestede kutt av utslippene til de industrialiserte landene – Kyotoprotokollen. Avtalen er bindene, det vil si at, om noen av landene bryter avtalen vil de bli straffet – de må blant annet kutte sine utslipp ekstra mye I en senere periode.  Men de landene som velger og trekke seg fra hele samarbeidet, får ingen straff. Mer enn hundre land har sluttet seg til denne avtalen. Men det verste miljøsvinet USA, valgt og ikke skrive under på avtalen.I Kyotoprotokollen står det at industrilandene samlet skal kutte sine utslipp av seks ulike klimagasser, med 5 %, I perioden 2008-2012 . Kravet om 5 % reduksjon er et gjennomsnitt – noen land kan slippe ut mer og noen mindre. På tegningene under ser du hvordan utslippskvotene og utslippsreduksjonene ble fordelt mellom landene. 

Kyotoprotokollen regulerer følgende gasser     – karbondioksid (CO₂)
     – metan (CH₄), 
     – lystgass (N₂O), 
     – hydrofluorkarboner (HFK), 
     – perfluorkarboner (PFK) og
     – svovelheksafluorid (SF₆).

”MÅL: Gjennom Kyotoprotokollen har de utviklede landene blitt enige om å begrense sine utslipp av drivhusgasser. Diagrammet viser hvor mange prosent utslippene i hvert land må reduseres (eller kan øke) i perioden 2008-2012 sammenliknet med 1990. som du ser var det bare 3 land som fikk lov til øke sine utslipp, Island, Australia og Norge. Kilde: IEA (Klikk for å forstørre, 24 kB”) 

I følge kyotoavtalen kan medlemslandenes forpliktelser møtes på flere måter, ikke bare ved å redusere klimagassutslippene innenlands. Her er de tre ordningene som skal redusere utslippene:

1.      ”Internasjonal kvotehandel tillater myndighetene i et industriland (eller bedrifter som får tillatelse av staten) å kjøpe eller selge deler av den nasjonale utslippskvoten fastsatt i protokollen. Handelen begrenses til industrilandene.

2.      Felles gjennomføring innebærer at et industriland betaler for tiltak som reduserer utslippene i et annet industriland. Dette vil gi den som betaler rett til å slippe ut mer hjemme, mens vertslandet vil få anledning til å slippe ut tilsvarende mindre.

3.      Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM) åpner for at industrilandene også kan sikre seg utslippskreditter (rett til å slippe ut klimagasser) ved å betale for klimatiltak i utviklingsland som ikke har fått fastsatt utslippskvoter. Samtidig forutsettes det at tiltakene skal bidra til bærekraftig utvikling i mottakerlandet. Det utarbeides et omfattende regelverk for å sikre dokumentasjon av disse klimatiltakene.” 

Slik Kyoto-avtalen er i dag, har den ikke en spesielt stor virkning på verdens utslipp av klimagasser i perioden 2008-2012. Avtalen ble sterkt svekket etter at USA, kanskje det største miljøsvinet av alle, forlot samarbeidet. Kyotoprotokollen ender i år 2012, da skal igjen verdenslederne gå sammen og jobbe fram en ny og strengere avtale. Dersom det blir enighet om strengere krav etter 2012, og dersom også USA og utviklingslandene etter hvert påtar seg forpliktelser, kan avtalen bli mer effektiv. Kanskje er kyoto-avtalen bare et lite skritt på veien mot bekjempelse av klimaendringene, men vi mener allikevel, at den kan ha vært et nødvendig første skritt – på vei mot et mer effektivt internasjonalt klimasamarbeid.